I forrige uke ledet jeg en avdelingssamling for en kunde. Under samlingen kom følgende spørsmål opp:
Må jeg sette ord på følelsene mine på jobb?
Jeg tror spørsmålet er relevant for mange. Derfor vil jeg dele noen tanker om det her.
På samlingen jobbet vi med å ta ansvar for det som er ditt ved å separere budskapet i observerte fakta, følelser, behov og konkrete ønsker.
Det er en svært nyttig øvelse. Det gir oss en måte å uttrykke vår opplevelse av noe som har skjedd med integritet, tydelighet og ansvarlighet.
Her er et eksempel for å illustrere hvordan det kan gjøres
”Når du avbryter meg midt i mitt innlegg, slik du gjorde i dag, (observerte fakta) blir jeg frustrert (følelse). Jeg trenger å fullføre tankerekken i resonnementet mitt (behov). Så neste gang vil jeg at du venter til jeg er helt ferdig før du kommer med dine innspill (ønske).”
Men så kom altså spørsmålet: Må jeg sette ord på følelsene også? Kan jeg ikke bare hoppe over det? Det er så ubehagelig…
Det er et legitimt spørsmål fordi vi er vant til å tro at vi er så rasjonelle, og at ”følerier” ikke har noe plass i jobbsammenheng. Kanskje opplever vi følelser som for privat? En slik tankegang har en del ulemper. Her kommer én av dem.
Hva skjer når vi ikke setter klare ord på følelsen?
Når vi hopper over å sette klare ord på følelsenen våre, tar vi heller ikke ansvar for dem. Da ender vi ofte med ikke å ta ansvar for resten av budskapet heller.
Energien i følelsen vil ofte piple ut uansett – enten gjennom andre ord, kroppsspråk eller tonefall – men det blir da opp til den andre å gjette på hva det betyr og hva jeg trenger. Det gir stort rom for misforståelser og brutte forventninger. Hvem har da ansvar for resultatet?
Noen ganger kommer også følelsen ut i ord, men dessverre har det da en tendens til å komme ut noe slikt som dette:
”Du avbryter meg alltid når jeg snakker! Du gjør meg så jæ… frustrert!!! Det der gjør du ikke igjen, skjønner du!!”
Kanskje ville du ordlagt deg annerledes, men utydeligheten i budskapet kan ofte være den samme. Her er det mange kilder til uenighet, forvirring og motstand. La oss se på det.
- ”Alltid” og ”aldri” er ikke observerbare fakta, men vurderinger. Da er det vanskelig å være enig om utgangspunktet for tilbakemeldingen.
- ”Du gjør meg så frustrert” er å legge skylden for mine følelser på den andre. Det kan oppleves som et angrep og skape motstand hos den du snakker til.
- Behovet, som er det vedkommende faktisk ønsker å bli møtt på, er fortsatt helt uklart. Dermed er også løsningen opp i det blå.
- ”Det der gjør du ikke igjen, skjønner du!” høres mer ut som en trussel enn et ønske, og er ikke egnet til å skape et godt samarbeid i fremtiden. Trusler skaper bare motstand.
Å sette ord på følelsene mine er en måte å ta ansvar for det som skjer med meg. Det gjør det også lettere å få kontakt med det som er mitt egentlige behov slik at jeg kan formulere et konkret ønske som dekker behovet. Løsningen til et problem ligger alltid i å dekke behovet.
Hvordan blir du bedre på å ta ansvar for dine følelser?
Når det gjelder opprinnelsen til mine følelser er andre mennesker aldri skyld i dem. Det andre sier og gjør er kun en impuls til mine tanker – som setter i gang mine følelser. Det er mitt ansvar å styre mine tanker og følelser slik at deres innvirkning på min atferd overfor andre ikke blir skadelig.
I første omgang handler dette om å være oppmerksom på hva som skjer i meg her og nå. Du må trene oppmerksomhetsmuskelen din slik at du kjenner igjen signalene i kroppen før følelsen tar styring over din atferd. En flott måte å trene oppmerksomhet på er gjennom mindfulness.
Som du ser av eksemplene ovenfor er det også et smart trekk å trene konkret på å skille mellom fakta, følelser, behov og ønsker når du snakker om ting som er vanskelig. Og enda bedre blir det hvis hele teamet ditt, avdelingen eller ledergruppen trener sammen. Da kan dere også trene på empatisk lytting, som er den andre delen av det vi kaller anerkjennende kommunikasjon.
Dette er viktige verktøy å mestre om du ønsker å skape et godt klima for samarbeid, engasjement og vekst i ditt team.
Du må gjerne kontakte meg for et tilpasset opplegg med møteobservasjon, team-workshop og personlig veiledning for utvikling av tillitsfulle relasjoner som skaper økt engasjement, ny kreativitet og vekst i ditt team. Ring 92 44 44 56
PS!
Det er minst fem gode grunner til å uttrykke følelser med klare ord, også på jobben. Dette vil jeg utdype i en egen artikkel rett etter vinterferien. Følg med.
Allerede neste uke får du som står på e-postlisten min tips om verdens flotteste, mest omtenksomme og autentiske Valentin-gave (av den typen som styrker forholdet). Du kan melde deg på e-postlisten ved å klikke på den blå knapen nedenfor.
Likte du denne artikkelen?
Klikk den blå knappen nedenfor så slipper du gå glipp av den neste.
Kjenner du noen som kan ha nytte av å lese dette?
Vær raus! Del artikkelen med dine venner og kolleger. Takk :-)
Rosanna Padoin says
Hei, vedr: ”Når du avbryter meg midt i mitt innlegg, slik du gjorde i dag, (observerte fakta) blir jeg frustrert (følelse). Jeg trenger å fullføre tankerekken i resonnementet mitt (behov). Så neste gang vil jeg at du venter til jeg er helt ferdig før du kommer med dine innspill (ønske).”
Er de like god å si; Når jeg blir avbrutt slik jeg ble det idag, blir jeg frustrert/mister jeg tråden. Jeg trenger å fullføre tankerekken i mitt resonnementet. Så neste gang vil jeg bli ferdig før jeg hører på innspill.
Takk for dine news letter. Beste hilsen, Rosanna
Geir Harald Hagberg says
Takk for ditt engasjement, Rosanna.
Når det gjelder ditt forslag til endring av måten å separere budskapet sitt på, som du sier vi like godt kan si, er jeg ikke enig. Her er hva jeg er uenig i:
1. Når du endrer setningen med observerte fakta, slik du foreslår, gjør du setningen om fra en aktiv setning til en passiv setning. Det tar bort plasseringen av ansvar hos den som avbrøt deg. Samtidig fjerner du noen av faktaopplysningene. Hvem var det som avbrøt? Når var det vedkommende avbrøt deg? Det åpner et større rom for tolkning.
Jeg mener det er viktig å ta fullt ansvar for det som er mitt, og plaasere ansvar for det som ble gjort hos den som gjorde det. Vi oppnår verken tydelighet eller ansvarlighet ved å gjøre setningene våre mer åpne for tolkninger.
2. Når du endrer den siste setningen med ønske, slik du foreslår, blir ønsket mindre konkret og tydelig. Du sier noe om hva du vil gjøre (Ditt forslag: “…vil jeg bli ferdig før jeg hører på innspill”), men ingenting om hva du ønsker at den andre skal gjøre (Mitt forslag: “…du venter til jeg er helt ferdig før du kommer med dine innspill”). Dermed blir det igjen rom for tolkning hos den andre om hva du egentlig ønsker at vedkommende skal gjøre.
I dette tilfellet er det kanskje lett å tenke seg til hva ønsket egentlig gikk ut på, men det behøver det ikke å være i alle tilfeller. Derfor er det lurt å lære seg til å uttrykke ønskene sine veldig konkret og spesifikt.
—
Tusen takk for ditt innspill, Rosanna. Det ga meg et god anledning til å utdype hvor tydelige vi trenger å være for å unngå ytterlige rom for tolkninger med påfølgende brutte forventninger.
hilsen Geir
Siri says
Takk for fin tekst! Den hjelper alle som leser den, på ett eller annet vis. Noen av oss trenger den mer, andre vil bare riste på hodet og si de ikke klarer det. Fordi de ikke har erfaring med følelser og det å forholde seg til dem. Enten det er egne eller andres.
Jeg bruker ikke bli sint på jobben , bare hjemme. :) jeg er kunstner og lever ut følelsene mine, så er tydelig allerede. Så får alle høre hvordan jeg har det.
Jeg ser at nordmenn har mye å lære av mer varmblodige mennesker lenger sør i Europa ;)