Sukkerspinn og kritikk som vil den andre vel

Behøver ros, smilefjes og heiarop i det offentlige ordskiftet å være ensbetydende med fordumming og ukritisk smisk? Selvfølgelig ikke, men det kan bli det hvis vi ikke passer oss.

En misforståelse som vi må komme til livs er at det ikke er mulig å komme med kritisk refleksjon hvis du roser noen eller vil dem vel. Det er selvsagt tull.

Du kan være både kritisk og oppløftende på en gang. Det krever bare litt mer trening enn å skrive smilefjes og korte engelske fraser som ”Go girl” i sosiale medier, og det krever et bevissthetsskift i forhold til å lire av seg nedsettende kritikk og sjikane.

Om litt skal du få en enkel øvelse som vil hjelpe deg å skille mellom når du bør komme med kritikk, og når du trygt kan la være. Men først litt om ros og sjikane.

Er ros bedre enn sjikane?

Øyvind Kvalnes og Arne Carlsen ved Handelshøyskolen BI fastslår i denne artikkelen at konkret ros og oppmuntring i full offentlighet er enormt energiskapende.

Jeg tror vi alle kunne trenge en ekstra energi boost av og til. Hva føler du?

Kvinner er tilsynelatende flinkere enn menn til å beherske energiskapende ros og heiarop. For tiden ledes de an av blant andre HP-sjef Anita Krohn Traaseth og journalist og forfatter Kathrine Aspaas. I Dagens Næringsliv kalte Eva Grinde dette for rosa sukkerspinn.

Traaseth kom med tilsvar, Aspaas skrev artikkelen “Helt konge” og i Dagbladet lurer Hege Duckert på hvorfor det stilles strengere krav til ros enn til sjikane? Det synes jeg er et godt spørsmål.

For sjikane bringer oss ikke videre. Verken debatten eller personene som deltar berikes av personangrep og nedsettende kritikk. Det vi trenger er raushet og rom for ulike meninger. Vi trenger kritisk refleksjon og utfordrende spørsmål. Vi trenger medgang og motstand i en konstruktiv symbiose som driver verden – og oss – fremover.

Hvor i meg selv kommer kritikken fra?

Det fine er at både heiarop og kritikk kan komme fra hjertet og ville den andre vel. Her har mange miljøer med fryktkultur mye å lære.

Derfor tror jeg det viktigste denne sukkerspinndebatten kan handle om er hvor i oss selv vi kommer fra når vi gir hverandre kritikk eller møtes til debatt.

Med andre ord handler det om hvilken del av meg som ønsker å kritisere den andre – det kjærlighetsbaserte hjertet som er raust og kan romme alt, eller det fryktbaserte egoet som opplever seg adskilt fra andre og har i oppgave å beskytte meg?

Jeg trenger begge disse to sidene ved meg, men det er mer konstruktivt når jeg lar hjertet ta størst plass.

Hjertet har ikke behov for å dra andre ned med nedbrytende kritikk og personkarakteristikker.

Hjertet ser ikke andres fremskritt som en trussel mot min egen suksess, eller meninger som avviker fra min egen oppfatning av virkeligheten som et angrep mot meg selv.

Hjertet identifiserer seg ikke med slike tanker og følelser – det rommer dem.

Derfor kan hjertet i stedet komme med kritisk refleksjon som kan lære den andre noe og løfte vedkommende frem. Det krever i tillegg at vi trener på å være konkrete, og at vi tar ansvar for det som er vårt i kommunikasjonen.

Hjertet vil den andre vel. Det vinner alle på i det lange løp fordi vi vokser mer på støtte enn på motstand, og mer på tillit enn på kontroll.

Hvordan vet jeg hva som er hva?

Den sikreste måten å skille mellom når jeg vil den andre (og saken) det beste og når jeg bare har et sterkt behov for å lufte egen frustrasjon eller beskytte meg selv, er å være i kontakt med meg selv gjennom oppmerksomt nærvær.

Din tilstedeværelse er nøkkelen til relasjoner preget av tillit og vekst. Bruk den nøkkelen.

Den enkleste måten å gjenfinne kontakten med deg selv på er å la pusten bringe deg til ro. Det kan være lurt å gjøre det til en vane å puste dypt flere ganger FØR du svarer, setter tommelen opp eller ned, eller kommer med andre tilrop (ros eller kjeft) både i den virtuelle og i den virkelige verden.

Jeg har ofte latt være å sende en kritisk mail, legge ut kommentarer på blogger og avisartikler eller gi en direkte tilbakemelding til en kollega eller kunde etter å ha kjent etter hva min egentlige beveggrunn for å gjøre det er. Det er en interessant øvelse i selvransaking.

En enkel test du alltid kan gjøre før du sier eller skriver noe kritisk er denne:

1. Rett oppmerksomheten din mot pusten.
2. Pust dypt inn, og sakte ut, minst tre ganger
3. Still deg selv følgende spørsmål:
   Gjør eller sier jeg dette fordi jeg vil den andre vel?
4. La spørsmålet synke inn i dypet av deg selv og KJENN etter (prøv å unngå å tenke for mye her). Vær ærlig med deg selv. Hva forteller kroppen din deg? Hva sier din indre visdom? Lytt til svaret og la det guide deg.
5. Hvis svaret er ”ja, jeg vil den andre vel”, bli da bevisst akkurat hva det er du vil at den andre skal få ut av din kritikk/tilbakemelding. Om det er uklart for deg så la heller være å si noe.

Jeg håper vi fortsetter å få heiarop, tommelen opp og ros både i sosiale medier og ansikt til ansikt. Men jeg håper også at rosende tilrop kan nyanseres med konkretisering av hva vi mener er bra, hva det får oss til å føle og et ønske om hva som kunne vært bedre. Det er kritikk som vil den andre vel.

Med ønske om alt godt til deg!

PS!
Selv setter jeg pris på både ros og kritikk som vil meg vel. Takk for at du benytter kommentarfeltet nedenfor.

Likte du denne artikkelen?
Klikk den blå knappen nedenfor så slipper du gå glipp av den neste.

Kjenner du noen som kan ha nytte av å lese dette?
Vær raus! Del artikkelen med dine venner og kolleger. Takk :-)