I møtet mellom to mennesker foregår det mye både på innsiden og utsiden av hver person. Noe blir sagt høyt. Mye forblir usagt eller bare indirekte ytret.
Mange har derfor erfart at å lytte er den aller viktigste ferdigheten vi kan trene på. Men hva er det viktig å lytte etter? Hvor ligger nøkkelen til tillit og vekst i relasjonen? Det skal vi se på nå.
Ikke lytt etter hva jeg tenker
De fleste av oss er trent i å lytte etter hva et annet menneske sier. Hvilke tanker utrykkes? Hva mener vedkommende? Hvilke kunnskap formidles? Det er en analytisk måte å lytte på. Vi vurderer det som blir sagt og responderer deretter. I noen situasjoner er dette en konstruktiv måte å lytte på, som for eksempel i en diskusjon i forkant av en beslutning. Men i samtaler med potensial for vekst og utvikling kreves noe annet. Da kreves empatisk lytting.
Lytt etter hva jeg føler og etter mine behov
Når vi lytter empatisk forsøker vi å sette oss inn i den andres situasjon. Vi lever oss inn i det som foregår i den andre personen og hva vedkommende egentlig har behov for. Vi lytter etter følelsen som ligger bak det som blir sagt, og etter behovet som følelsen peker mot. Det er ikke alltid så lett å vite sikkert hva behovet til den andre er, så da kan vi starte med å gjette på behovet basert på hva vi tar inn, og sjekke det ut i samtalen. Husk da alltid å puste dypt og rolig, for kjernen i empatisk lytting er ditt oppmerksomme nærvær.
Ved å anerkjenne den andres følelser og behov oppstår en dypere relasjon som løser opp blokkeringer, frigjør energi og skaper nye løsninger. Det er noe vi ønsker på mange av livets arenaer, og som gjør det lettere å fungere optimalt sammen.
Det gjelder både blant kolleger på jobb, i møte med våre kunder, leverandører, pasienter eller brukere, i relasjonen til vår livspartner, barn og nære venner, og som vi skal se i eksemplet nedenfor, i en helt vanlig skolehverdag.
Et eksempel fra en skolehverdag
La meg først vise deg et eksempel på å lytte etter tankene i stedet for å lytte etter følelser og behov. Mitt utgangspunkt er en samtale jeg overhørte mellom en lærer og en førsteklassing på en skole jeg var innom for en tid tilbake (samtale 1).
Etterpå vil jeg vise hvordan samtalen kunne vært dersom læreren hadde behersket anerkjennende kommunikasjon og lyttet etter barnets følelser og behov, fremfor etter hva barnet tenkte (samtale 2).
Samtale 1
Lærer: – Jeg ser at du er alene i friminuttene. Skal jeg hjelpe deg å bli kjent med de andre barna?
Elev: – Jeg vil ikke bli kjent med de dummingene!
Lærer: – Det er ikke pent å kalle andre for dumme, det vet du.
Elev: – Du er også dum!
Vi forlater samtalen her, for den har allerede havnet på feil spor. Denne samtalen starter helt fint med at læreren uttrykker en observasjon (fakta) om barnets aktivitet i friminuttene. Videre spør læreren barnet om det vil ha hjelp til å løse et antatt behov, å bli kjent med de andre barna. Så langt er alt bra
Når barnet svarer glipper det litt for læreren. Da hører læreren hva barnet tenker om de andre barna, og ikke hva barnet føler og har behov for.
Det er ikke noe feil i det læreren sier om at det er galt å kalle andre dumme, men det møter ikke barnet på en måte som anerkjenner barnets følelser der det er nå. Derfor vil samtalen heller ikke komme nærmere å møte barnets egentlige behov. Formaninger om hva som er riktig oppførsel er ikke det barnet trenger her.
En annen løsning
I en tenkt utgave av samtalen, som jeg skisserer nedenfor, ser vi at læreren lytter etter barnets følelser og behov, og anerkjenner disse ved å speile tilbake det læreren fanger opp. Da føler barnet seg sett og forstått. Svarene blir nå helt annerledes.
Samtale 2
Lærer: – Jeg ser at du er alene i friminuttene. Skal jeg hjelpe deg å bli kjent med de andre barna?
Elev: – Jeg vil ikke bli kjent med de dummingene!
Lærer: – Er du lei deg for at du ikke har fått noen venner i klassen ennå?
Elev: – Ja, det er ingen som vil leke med meg.
Lærer: – Så du er trist fordi ingen har spurt deg om du vil være med på leken i friminuttene?
Elev: – Det er ikke bare i friminuttene. Jeg kjenner ingen!
Lærer: – Er du redd for at du må gjøre alt på skolen helt alene?
Elev: – Ja, jeg vil ikke være alene.
Lærer: – Det skjønner jeg godt. Ønsker du at jeg skal hjelpe deg å bli kjent med de andre barna så du alltid har noen å gjøre ting sammen med?
Elev: – Ja, det er det jeg vil!
Som vi ser fortsetter læreren her å lytte etter følelser og behov helt til det blir naturlig å presentere en løsning på det læreren tror barnet ønsker. Da har barnet blitt sett og tilliten er bygget opp.
Med et større barn eller en voksen kunne det vært naturlig å spørre vedkommende selv hva det ønsker.
I noen tilfeller er det nok bare å anerkjenne følelsene og de underliggende behovene for å unngå en mulig opptrapping av en konflikt.
Det gjelder ikke bare i skolen
Dette eksemplet er fra en skoleklasse, men det kunne like gjerne vært fra en ledergruppe, en medarbeidersamtale, en samtale med ditt eget barn, ektefelle, eller hvem som helst andre. Prinsippene er akkurat de samme.
Neste gang du møter et menneske som raser mot deg, kommer med beskyldninger, anklager eller andre angrep – ikke lytt etter tankene deres. Lytt etter følelsene og det underliggende behovet som ikke blir møtt. Det er der du finner nøkkelen til tillit og vekst i relasjonen.
Lykke til
Aktuelt kurs: Kunsten å lytte – så det merkes! [ mer info her ]
Likte du denne artikkelen?
Klikk den blå knappen nedenfor så slipper du gå glipp av den neste.
Kjenner du noen som kan ha nytte av å lese dette?
Vær raus! Del artikkelen med dine venner og kolleger. Takk :-)
Godt skrevet!
Takk for ros, Stig Henning.
Vi som har barn i samme alder kjenner vel oss begge igjen i situasjoner som beskrevet her? Det er ikke bare lærere som trår feil av og til, det gjør sannelig jeg også. Med teknikkene i anerkjennende kommunikasjon øker heldigvis sjansen min for å lykkes i kommunikasjonen med mine barn (og andre).
Hei Geir , og takk for flott innlegg som så absolutt er aktuelt- hele tiden. Gjennom barna er det noen ganger lettere å ” se/ høre det som føles “. Voksne har lært seg å kamuflere- men det er absolutt mulig å få tak i det som egentlig ligger under. Ord er ikke bare ord :-)
Du har ” renovert” utseende på bloggen din og den er kjempefin :-)
Takk for dine refleksjoner, Nina.
Du har vel et poeng i at voksne kamuflerer sine følelser mer enn barn gjør. Vi voksne har jo en tendens til å late som / tro at det vi mener er så viktig. Men det er følelsene som bærer den viktigste informasjonen i en konfliktsituasjon.
Takk! Dette er viktig :-)
Takk for at du bryr deg nok til å kommentere. Og så fint at du ser viktigheten av å lytte etter menneskers følelser og behov. Gjorde flere det litt oftere ville vi løst mange konflikter og løftet mange flere mennesker. Det er jeg overbevist om.
Likte veldig godt navnet ‘Tilltsfulle relasjoner’. Det gir gode vibrasjoner. Gleder meg!
Takk for din tilbakemelding, Monica.
Jeg får også gode vibrasjoner av begrepet “tillitsfulle relasjoner”, i tillegg til at begrepets kjerne – kjærlighet – er helt essensielt for menneskelig vekst. Det motsatte er relasjoner preget av frykt og ego, og det gir ikke grobunn for verken godt samspill eller vekst ut fra min erfaring.
tankevekkende og fin artikkel!
Tak r gode artikler som ikke bare er for hodet og intellektet , men også for “hjertet”. De fleste av oss har vel vokst opp i familier, og for ikke glemme et samfunn som setter fornuft i høysetet. Følelsene våre er jo nettopp det verktøyet som kan endre samtaler og relasjoner. Det er godt at det aldri er for sent å lære bedre måter å kommunisere på.
Takk